Trygderetten kom til at overgangsstønad var omfattet av forordning (EF) nr. 883/2004, og at norske myndigheter siden 1994 har praktisert dette regelverket feil.
Saken gjaldt en svensk statsborger som flyttet fra Sverige til Norge og kun hadde snaut to års medlemskap i folketrygden da hun fremsatte krav om overgangsstønad. NAV viste til at hun ikke oppfylte medlemskapsvilkåret i folketrygdloven § 15-2 om tre års (nå fem års) forutgående medlemskap i folketrygden og avslo kravet. Spørsmålet i saken var om NAV pliktet å ta hensyn til tiden i Sverige ved vurderingen av om medlemskapsvilkåret var oppfylt. Svaret på dette spørsmålet berodde på om forordning (EF) nr. 883/2004 og sammenleggingsprinsippet i forordningens artikkel 6 kom til anvendelse. Helt siden 1994 har norske myndigheter forutsatt at overgangsstønad faller utenfor ikke bare trygdeforordningen, men hele EØS-avtalen.
Etter å ha innhentet rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen, kom Trygderetten – i likhet med EFTA-domstolen – til at overgangsstønad måtte anses som en familieytelse etter forordning (EF) nr. 883/2004 artikkel 3 første ledd bokstav j. Forordningen fikk dermed anvendelse i saken, med den følge at den ankende part i henhold til forordningens artikkel 6 hadde rett til å få medregnet trygdetid i Sverige ved vurderingen av om vilkåret i folketrygdloven § 15-2 om tre års forutgående medlemskap i trygden var oppfylt.
Trygderetten omgjorde det påankede vedtaket slik at den ankende part ble innvilget overgangsstønad.
Kjennelsen kan leses her: TRR-2020-1763